«Det kan være en hårfin balanse mellom det å være alvorlig voldsutsatt, og det å dø av den kvelningen eller ikke våkne igjen av det slaget mot hodet.»

Det er et stort alvor i det sitatet fra Elisabeth Brekkå, hentet fra vår nylige sak om økt pågang til Krisesenter Vest der Brekkå er fagansvarlig miljøterapeut.

Saken handler om at Krisesenteret i fjor hadde over 700 samtaler med mennesker utsatt for vold i nære relasjoner. Tallet har aldri vært høyere. De ser også en økning i antallet som er på senteret, enten med dagbesøk eller døgnopphold.

Les også

– Det er ofte en hårfin balanse, og vi er dessverre ikke overrasket

Det er all grunn til å bli bekymret over økningen, men vi tolker dette også positivt: At flere tar kontakt tyder på at de ansatte på Krisesenteret gjør en god jobb. De når ut til flere som trenger hjelpen. Samtidig er det åpenbart mange som aldri tar kontakt.

Vold skal aldri bagatelliseres, og flere av drapssakene de siste månedene og årene viser også hvor ekstremt galt det kan gå.

I Krisesenter-saken vår tas det opp mange viktige poenger, som vi har lyst til å løfte også her.

Ingen er immune: Vold kan ramme alle. At man gjør det godt på mange områder i livet, betyr ikke at man ikke kan rammes av vold av noen man er glad i, eller var glad i. Om man har høy eller lav utdanning, høy eller lav inntekt, er innvandrer eller innfødt, har mange eller ingen venner, lever med eller uten rus – så kan man bli utsatt for vold, og trenge hjelp for å få slutt på det. Alle kan trenge hjelp, og kan få det fra Krisesenteret. Terskelen for å ta kontakt bør være svært lav.

Det virker: De fleste som tar kontakt med Krisesenteret får hjelp til å gjøre endringer som får slutt på volden. For mange sitter det unødvendig langt inne å søke hjelp, men når de først gjør det, blir ting bedre.

Noen er ekstra utsatt: Ekstra sårbare mennesker er spesielt utsatt. «Det rammer eldre og funksjonshemmede, og mennesker som har utfordringer i forhold til rus og psykiatri,» sier daglig leder Britt Helen Aasbø ved Krisesenter Vest. Dette gir et ekstra ansvar til alle oss andre. Kjenner vi noen som kan være utsatt for vold, men som ikke vet hvordan man kan si fra?

I denne sammenhengen er den såkalte avvergingsplikten ekstremt viktig. Den gjelder for så vidt oss alle, men er spesielt viktig for helsepersonell, lærere, flyktningkontakter og så videre. Man har plikt til å forsøke å forhindre at alvorlige straffbare handlinger skjer. Vold er alvorlige og straffbare handlinger.

I praksis betyr dette at man ved mistanke om vold, i dette tilfellet, er pliktig å varsle politi, barnevern eller andre relevante instanser. Selvsagt det være ubehagelig, men i alvorlige tilfeller kan man bli bøtelagt eller dømmes til fengsel om man ikke varsler fra når man skulle ha gjort det. Og man trenger ikke være sikker – det er politiets oppgave å bevise eventuelle straffbare forhold.

Første trinn vil ofte være å stille noen ubehagelige spørsmål – og hjelpe til med å støtte noen som lurer på om de skal kontakte et krisesenter.

Krisesenter Vest IKS

  • Krisesenter Vest IKS har 16 eierkommuner, med avdelinger i Haugesund og på Stord. Tilbudet omfatter 180.000 innbyggere.
  • Alle kommuner er pålagt å ha et tilbud til innbyggere som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner.
  • Krisesenteret gir et bo- og dagtilbud til kvinner, barn, menn og LHBT-personer.
  • Senteret har et stort team av faste ansatte med ulik utdanning og faglig kompetanse til å bistå personer som er utsatt for vold i nære relasjoner.
  • Krisesenter Vest IKS er 14 årsverk, fordelt på 22 ansatte.
  • Alle ansatte har taushetsplikt jf. Forvaltningsloven §§ 13 til 13e, og jf. Lov om kommunale krisesentertilbod § 5.

Så har også fasilitetene betydning. Lokalitetene til Krisesenter Vest er ikke godt egnet. I seks år er det jobbet med planer om et nytt bygg, og man venter nå på kostnadsoverslag. 16 kommuner står bak dette, og det gjelder å komme i gang med byggingen. Det handler om liv og død.