Mormor, Malene Våge, sovnet stille inn på Sveio omsorgssenter den 19. september, 92 år gammel.
For oss var mormor en man alltid kunne regne med, en konstant. Mormor var så snill, raus og klok. Mormor var overnatting, Melkerull og kryssord. Mormor var en lun armkrok og en ekstra lekekamerat. Mormor var en som lyttet og fortalte, men også en man kunne bare være sammen med.
Og nettopp fordi mormor var en som alltid var der, er det vondt å tenke på at hun nå ikke er her mer.
Da gjør det godt å vite at mormor Malene fikk et langt og innholdsrikt liv. Malene var et barn av sin tid og satte lojalitet og hardt arbeid høyt.
Hun vokste opp under trange kår på et småbruk på Støle. Malene og hennes tre søsken mistet faren da Malene var bare fire år, og de måtte tidlig ta del i arbeidet på gården.
Det var ikke rom for noen utdannelse utover folkeskolen, selv om Malene hadde strålende karakterer. Like etter folkeskolen stelte hun for bestefaren i tillegg til pliktene hjemme, og under krigen var hun i tjeneste hos en prest i Haugesund.
I 1945 giftet hun seg med Askild Våge. Sammen drev de slektsgården på Våge i Sveio, og heller ikke her var Malene redd for å ta i et tak, hverken ute eller inne. De fikk fire barn, fem barnebarn og to (snart tre) oldebarn, og enda flere med alle bonusbarnebarn, -oldebarn og -tippoldebarn. Malene ble tidlig enke da Askild døde i 1984. Siden fulgte hun to sønner til graven.
Som pensjonist hadde Malene en periode leilighet i Haugesund i tillegg til kårboligen på Våge. Hun var aktiv i foreninger og reiste på turer så lenge helsen tillot det. De to siste årene bodde hun i omsorgsleilighet på Sveio omsorgssenter, hvor hun trivdes godt.
Malene var ikke den som klaget, og ville aldri ta mye plass.
Men hun var et naturlig samlingspunkt og tar mye plass i hjertet til alle oss nærmeste. At så mange deltok i Malenes begravelse, vitner om at hun gjør det for mange flere.
Malene var en Støle, og hun ble støle etter et langt og arbeidsomt liv.
Klar og skarp var hun helt til det siste. Men Malene var også en Våge, en som våget å leve videre. Nå er det vi som kjente Malene, som må ta med oss alle de gode minnene, og våge å leve videre uten henne.
Vi lyser fred over mormor Malene sitt minne.
Mona, Ronny og Anders Habbestad
barnebarn
For oss var mormor en man alltid kunne regne med, en konstant. Mormor var så snill, raus og klok. Mormor var overnatting, Melkerull og kryssord. Mormor var en lun armkrok og en ekstra lekekamerat. Mormor var en som lyttet og fortalte, men også en man kunne bare være sammen med.
Og nettopp fordi mormor var en som alltid var der, er det vondt å tenke på at hun nå ikke er her mer.
Da gjør det godt å vite at mormor Malene fikk et langt og innholdsrikt liv. Malene var et barn av sin tid og satte lojalitet og hardt arbeid høyt.
Hun vokste opp under trange kår på et småbruk på Støle. Malene og hennes tre søsken mistet faren da Malene var bare fire år, og de måtte tidlig ta del i arbeidet på gården.
Det var ikke rom for noen utdannelse utover folkeskolen, selv om Malene hadde strålende karakterer. Like etter folkeskolen stelte hun for bestefaren i tillegg til pliktene hjemme, og under krigen var hun i tjeneste hos en prest i Haugesund.
I 1945 giftet hun seg med Askild Våge. Sammen drev de slektsgården på Våge i Sveio, og heller ikke her var Malene redd for å ta i et tak, hverken ute eller inne. De fikk fire barn, fem barnebarn og to (snart tre) oldebarn, og enda flere med alle bonusbarnebarn, -oldebarn og -tippoldebarn. Malene ble tidlig enke da Askild døde i 1984. Siden fulgte hun to sønner til graven.
Som pensjonist hadde Malene en periode leilighet i Haugesund i tillegg til kårboligen på Våge. Hun var aktiv i foreninger og reiste på turer så lenge helsen tillot det. De to siste årene bodde hun i omsorgsleilighet på Sveio omsorgssenter, hvor hun trivdes godt.
Malene var ikke den som klaget, og ville aldri ta mye plass.
Men hun var et naturlig samlingspunkt og tar mye plass i hjertet til alle oss nærmeste. At så mange deltok i Malenes begravelse, vitner om at hun gjør det for mange flere.
Malene var en Støle, og hun ble støle etter et langt og arbeidsomt liv.
Klar og skarp var hun helt til det siste. Men Malene var også en Våge, en som våget å leve videre. Nå er det vi som kjente Malene, som må ta med oss alle de gode minnene, og våge å leve videre uten henne.
Vi lyser fred over mormor Malene sitt minne.
Mona, Ronny og Anders Habbestad
barnebarn