MINNEORD: En kollega fra mine første år som journalist i Haugesunds Avis, Gudny (til daglig kalt Gunni) Haugland, døde lørdag 28. juni, 89 år gammel.

Hun ble født på Kongsberg, som den yngste av de to døtrene til Gyro (f. Aamot) og Otto Monsen. Otto Monsen var en dyktig friidrettsutøver, med 7 Norgesmesterskap i høyde. Han også deltok i to OL.

Moren var fra Byglandsfjord i Setesdal og var søster til redaktør Einar Aamot i Haugesunds Avis.

Gudny tok examen artium ved Oslo Katedralskole i 1944. Så ventet yrkeslivet. I Oslo traff hun den unge juriststudenten Jens Edv. Haugland fra Haugesund. De giftet seg og slo seg ned i hans hjemby, der han etablerte advokatpraksis, og etter hvert engasjerte seg i lokalpolitikken, for Venstre.

Haugland var byens ordfører i årene 1964-65, 1968-69 og 1972-73. Han døde i 1981, bare 57 år gammel.

Gudny og Jens Edv. Haugland fikk tre barn, datteren Gyro og sønnene Olav og Jens Otto. Olav døde i 2006. Det kom etter hvert 6 barnebarn og to oldebarn.

Det var ingen tilfeldighet at Gudny kom til Haugesund og begynte i Haugesunds Avis som journalist i 1957. Der bodde jo hennes tante Assa og onkel Einar Aamot, som arbeidet i avisen.

De to hadde hun og moren også bodd hos en periode, da Gudny var småpike. Med dem fikk hun en helt spesiell kontakt, som varte deres liv ut. De var selv barnløse. Einar Aamot ble som en ekstra far for henne. Og han hadde en spesiell plass i hennes hjerte.

Aamot døde i 1959. Jeg glemmer aldri da Gudny la ned krans på hans båre og tok et gråtkvalt og beveget farvel med ham i kapellet på Vår Frelsers gravlund.

Gudny Haugland var ikke journalist så lenge. Men i noen få år kombinerte hun hustru- og morsrollen med journalistjobben.

Hun var en dyktig skribent og spaltist. Både i sine petitartikler og i sin omgang med kolleger og andre hadde hun et eget glimt i øyet. Hun kunne treffe spikeren på hodet med en replikk, enten den var skriftlig eller muntlig.

Vi ante nok at hun hadde temperament og kunne «bruse med fjærene» når det trengtes. I så måte lignet hun på sin redaktør-onkel. Men slike uvær gikk fort over. Vi fikk en spesiell kontakt også da vi – altfor sporadisk – møttes i årene etter at hun sluttet i avisen.

Hun var en kvinne å være glad i. Når hun nå er borte, henter jeg fram igjen de gode minnene om henne som jeg har tatt vare på.

Kristian Magnus Vikse