Grete Nernes har forlatt oss, var beskjeden vi fikk fra Leif torsdag kveld 10. juli. Vi i vennegjengen satt igjen i sjokk og sorg. Vi visste at Grete var syk, men ikke hvor alvorlig det var. Det gikk så altfor fort.
Vi har vært en venninnegjeng som har fulgt hverandre gjennom mange år. Vi møttes alltid for å feire hverandres bursdager. Rundt juletider var det fast tradisjon å møtes på Egon for å ønske hverandre god jul.
Grete var et Ja-menneske, alltid positiv og hjelpsom. Hennes store hobby var strikking og dagen startet alltid med et strikketøy til kaffekoppen. Hun strikket til sine barn, barnebarn og oldebarn som hun var så glad i og stolt av. Hun tenkte også på våre barn med gaver og strikk. Hun var limet i vennegjengen.
Vi minnes alle hennes tilstelninger med god mat og godt humør. Spesielt fiskesuppeturene til Røyksund, hvor Leif og Grete hadde hytte. Det var deres paradis. Der koste vi oss til langt på kveld.
Grete var ansvarlig for kaféen på turn og hver torsdag tok hun smilende imot oss med kaffe og vafler. Var det noe til overs fikk vi med oss hjem.
Sist gang vi møttes var i juni, hjemme hos Madel i hennes fødselsdag. Vi hadde det koselig og latteren satt løst rundt bordet med god mat og drikke.
Siste samtalen fra sykehuset pr. telefon hvor Velaug spør Grete: Hva gjør du nå? Grete svare: Jeg sitter og strikker og tar det som en husmorferie. Sånn var Grete. Optimistisk til det siste.
Du kommer til å bli savnet i venninnegjengen. Din plass rundt bordet blir stående tom.
Våre tanker går spesielt til Leif.
Takk for alt, Grete.
Hilsen Velaug, Madel, Ann Karin, Signe og Reidun.
Madel Veste
Vi har vært en venninnegjeng som har fulgt hverandre gjennom mange år. Vi møttes alltid for å feire hverandres bursdager. Rundt juletider var det fast tradisjon å møtes på Egon for å ønske hverandre god jul.
Grete var et Ja-menneske, alltid positiv og hjelpsom. Hennes store hobby var strikking og dagen startet alltid med et strikketøy til kaffekoppen. Hun strikket til sine barn, barnebarn og oldebarn som hun var så glad i og stolt av. Hun tenkte også på våre barn med gaver og strikk. Hun var limet i vennegjengen.
Vi minnes alle hennes tilstelninger med god mat og godt humør. Spesielt fiskesuppeturene til Røyksund, hvor Leif og Grete hadde hytte. Det var deres paradis. Der koste vi oss til langt på kveld.
Grete var ansvarlig for kaféen på turn og hver torsdag tok hun smilende imot oss med kaffe og vafler. Var det noe til overs fikk vi med oss hjem.
Sist gang vi møttes var i juni, hjemme hos Madel i hennes fødselsdag. Vi hadde det koselig og latteren satt løst rundt bordet med god mat og drikke.
Siste samtalen fra sykehuset pr. telefon hvor Velaug spør Grete: Hva gjør du nå? Grete svare: Jeg sitter og strikker og tar det som en husmorferie. Sånn var Grete. Optimistisk til det siste.
Du kommer til å bli savnet i venninnegjengen. Din plass rundt bordet blir stående tom.
Våre tanker går spesielt til Leif.
Takk for alt, Grete.
Hilsen Velaug, Madel, Ann Karin, Signe og Reidun.
Madel Veste