En ting slo meg etter at Torvastad slo ut FK Haugesund i cupens første runde i går.

Jeg hørte et par intervjuer med keeper-helten Jørgen Kaldheim Grønningen, der han gjentok hvor gøy det er å spille på A-laget til Torvastad. Og at dersom han skulle få et tilbud fra en annen klubb så måtte det være noe skikkelig bra. For hvorfor skulle han forlate dette laget og klubben?

Og her er forskjellen slående etter nevnte cup-kamp. Der du så hvor lidenskapelige Torvastad spillerne var, hvordan de hadde gledet seg til kampen og ga alt. Så så det ut som FKH-spillerne ikke hadde lyst til å være der, de følte det mer som en plikt og noe de bare måtte gå gjennom for å komme seg videre.

Hvor var lysten, lidenskapen og viljen til å vinne? For meg føltes det at det for de fleste spillerne på FKH var totalt fraværende.

Og det bringer meg til det essensielle spørsmålet både spillere og folk i FK Haugesund bør stille seg.. -Hvorfor holder vi på med dette her? Hvorfor spiller jeg fotball? Da jeg spilte i tenårene så gledet jeg meg alltid til kamp. Jeg syntes det var helt topp og veldig gøy.

Jeg husker en kamp vi lå under 7-0, men jeg jaktet alltid scoring. Vi tapte 13-1, og jeg scoret vårt eneste mål. Og selv om vi var totalt underlegne så syntes jeg alltid det var gøy å score! Jeg ønsket alltid flere mål! Den følelsen var uansett fantastisk! Og da vi spilte mot antatt dårligere motstand så gledet jeg meg også veldig mye, for da kunne vi score mange mål, og det var utrolig kjekt! Tenk så gøy!! Vi kjørte på!

Hvor så du den gleden hos FKH? Hvem av spillerne syntes det var gøy å spille, gøy å score mål? Hvor var gleden, lysten, vinnerviljen? De beste spillerne har alltid denne med seg. Enten motstanderen spiller i 4. divisjon eller om vi snakker om Champions League. For de spiller ikke fordi de MÅ men fordi de har lyst! Fordi de brenner for det. Fordi det kjekkeste de vet er å spille fotball, å vinne og score mål! Enten det er på "løkka" eller en fullsatt stadion. Det er gøy! En gir alltid sitt beste, en "kjører på"! Og en hater å tape. En hater å gå av banen uten å gi alt!

Har FKH disse typene i laget nå? Jeg ser ikke mange av dem. Jeg savner Nikola Djurdjic, Søderlund, Tor Arne Andreassen og flere av de andre som opp igjennom tidene alltid ga alt for laget og drakten. Ikke fordi de måtte, men fordi de hadde en indre drivkraft. De hadde passion og vinnermentalitet. De kjørte på! Det så en i fjor da Søderlund våknet til liv og ga oss håpet om en lys fremtid ved å bidra til å berge plassen i eliteserien. En spiller som har opplevd "alt", men likevel syntes det å spille for FKH på slutten av karrieren var helt fantastisk.

På Torvastad savnet jeg Søderlund på topp. En som var der fordi han synes fotball er det kjekkeste han vet. Det å bidra for laget, for fansen. Det å gjøre alt for å vinne, uansett. For hvorfor spiller en fotball dersom det kun er for å bli "helt i egen by" eller vente på månedens lønnslipp? Uten passion så bør en tenke på hvorfor en gjør det en gjør i livet. Enten en er fotballspiller eller jobber i en "vanlig" jobb.

Livet er for kort til å bare "dingle med". Når en først gjør noe, gjør det du brenner for! Eller finn på noe annet. Og derfor vant Torvastad mot FKH. De gjorde noe de virkelig brenner for! De spiller fordi det er det kjekkeste de vet!